- Trass, protester og sterke følelser er en normal del av barns utvikling. Ved opposisjonell atferdsforstyrrelse (ODD) er mønsteret derimot mer vedvarende, uttalt og belastende enn det som forventes ut fra barnets alder og utviklingsnivå. Atferden fører gjerne til betydelige konflikter eller vansker hjemme, på skolen eller i andre relasjoner.
Alle foreldre opplever at barn protesterer. Du ber barnet ta på seg skoene, og får et kontant «nei». Et yngre barn kan kaste seg på gulvet fordi det ikke får viljen sin, mens et skolebarn eller en tenåring kan argumentere intenst mot regler og grenser.
Slike reaksjoner betyr ikke i seg selv at barnet har en psykisk lidelse. Trass og grenseutprøving er en naturlig del av utviklingen.
Hos noen barn blir imidlertid konfliktene så hyppige, intense og vedvarende at de skiller seg tydelig fra det som er vanlig for barn på samme alder. Da kan det være aktuelt å undersøke om barnet har opposisjonell atferdsforstyrrelse, ofte omtalt med den engelske forkortelsen ODD (Oppositional Defiant Disorder).
Det avgjørende er ikke én vanskelig dag eller enkelte kraftige utbrudd. Man må se på mønsteret over tid, barnets utviklingsnivå, hvilke situasjoner atferden oppstår i, og hvordan den påvirker barnets og familiens fungering
Hva er vanlig trass hos barn?
Vanlig trass er en del av barns utvikling. Barn trenger å undersøke hvor grensene går, uttrykke egne ønsker og gradvis utvikle selvstendighet.
Små barn kan protestere kraftig når de er slitne, sultne eller frustrerte. De har ennå ikke fullt utviklet språk eller evne til å regulere sterke følelser. Et raserianfall kan derfor være barnets måte å uttrykke overveldelse eller skuffelse på.
Hos eldre barn kan trass vise seg som diskusjoner om leggetid, skjermbruk, lekser, husarbeid eller hvor mye barnet skal få bestemme selv.
Det som typisk kjennetegner vanlig trass, er at den:
- oppstår særlig i bestemte situasjoner
- varierer med stress, søvn, sult og belastninger
- ikke dominerer barnets forhold til voksne og jevnaldrende
- gradvis endrer seg etter hvert som barnet modnes
- vanligvis ikke gir betydelig og vedvarende funksjonssvikt
Målet er derfor ikke å fjerne all trass. Barn skal få utvikle selvstendighet og kunne være uenige med voksne. Oppgaven for foreldrene er å hjelpe barnet med å uttrykke frustrasjon, ønsker og uenighet på stadig mer hensiktsmessige måter.
Når er trass en naturlig del av utviklingen?
Trass er særlig vanlig i perioder hvor barnet utvikler større selvstendighet.
To–treåringen oppdager kraften i ordet «nei». Barn i skolealder begynner å argumentere mer og utfordre begrunnelser fra voksne. I ungdomsårene blir ønsket om selvbestemmelse enda sterkere.
Et barn kan også være betydelig mer utfordrende hjemme enn på skolen. Det betyr ikke nødvendigvis at noe er galt. Hjemmet kan være stedet hvor barnet føler seg tryggest og derfor slipper følelsene mer løs.
Det er først når atferden blir uvanlig hyppig, vedvarende og belastende sammenlignet med andre barn på tilsvarende alder og utviklingsnivå, at det er grunn til å vurdere om det dreier seg om mer enn vanlig utviklingsmessig trass.
Hva er opposisjonell atferdsforstyrrelse?
Opposisjonell atferdsforstyrrelse er en atferdsforstyrrelse som kjennetegnes av et vedvarende mønster av blant annet trass, ulydighet, provoserende atferd, irritabilitet og konflikt med autoritetspersoner.
I norsk ICD-10 klassifiseres tilstanden som F91.3 Opposisjonell atferdsforstyrrelse.
At et barn ofte sier nei eller har et sterkt temperament, er ikke tilstrekkelig for å stille diagnosen. Atferden må vurderes i lys av barnets alder, utviklingsnivå og livssituasjon, og den må være så uttalt at den representerer et klinisk betydningsfullt mønster.
Det er også viktig å skille opposisjonell atferdsforstyrrelse fra mer alvorlige atferdsforstyrrelser. Ved ODD står trass, irritabilitet, argumentering og provoserende atferd sentralt, uten at barnet nødvendigvis viser alvorlige handlinger som vold, tyveri eller andre betydelige krenkelser av andres rettigheter.
En diagnose skal ikke stilles av foreldre på bakgrunn av en symptomliste på internett. Det krever en helhetlig faglig vurdering.
Tegn på opposisjonell atferdsforstyrrelse
Barn med opposisjonell atferdsforstyrrelse kan vise ulike kombinasjoner av symptomer. Det sentrale er at man ser et mønster – ikke enkeltepisoder.
Aktuelle tegn kan være at barnet:
- ofte mister besinnelsen
- lett blir irritert eller føler seg krenket
- ofte fremstår sint eller bitter
- krangler mye med voksne eller andre autoritetspersoner
- aktivt motsetter seg rimelige beskjeder eller regler
- ofte utfordrer grenser på en måte som skaper betydelige konflikter
- bevisst kan irritere eller provosere andre
- ofte legger skylden på andre for egne feil eller problematisk atferd
- kan være hevngjerrig eller bære nag
Det er samtidig viktig å spørre hvorfor barnet reagerer slik.
Trassig atferd kan også forekomme ved blant annet ADHD, autismespektertilstander, språk- og lærevansker, angst, depresjon, traumebelastning, søvnproblemer, konflikter i familien eller andre belastninger.
Derfor bør man være forsiktig med å tolke all vanskelig atferd som ODD.
Hvordan kan atferden vise seg hjemme?
Hjemme kan foreldrene oppleve at nesten enhver beskjed utvikler seg til en konflikt.
Barnet kan protestere kraftig mot hverdagslige forventninger som å kle på seg, avslutte skjermtid, gjøre lekser eller legge seg. Små grenser kan utløse lange diskusjoner eller sterke sinneutbrudd.
Noen foreldre beskriver etter hvert en følelse av å «gå på tå hev» fordi de forsøker å unngå nye konflikter.
Men også her må atferden forstås i sammenheng. Et barn som bare reagerer sterkt hjemme, kan eksempelvis være overbelastet etter skoledagen, oppleve konflikter i familien eller streve med andre vansker som først blir synlige i trygge omgivelser.
Hvordan kan atferden vise seg på skolen?
På skolen kan et barn med betydelige opposisjonelle vansker ha gjentatte konflikter med lærere eller andre voksne.
Barnet kan:
- diskutere gjentatte ganger når det får beskjeder
- nekte å gjennomføre oppgaver
- reagere kraftig på korrigering
- utfordre regler og grenser
- oppleve hyppige konflikter med medelever
- raskt føle seg urettferdig behandlet
At et barn fungerer godt på skolen, men dårlig hjemme – eller motsatt – er viktig informasjon i en vurdering. Opposisjonell atferd kan forekomme i én eller flere settinger, og hvordan vanskene fordeler seg mellom ulike arenaer kan bidra til å forstå både årsaker og alvorlighetsgrad.
Vanlig trass eller opposisjonell atferdsforstyrrelse – hva er forskjellen?
Det finnes ingen enkeltgrense som kan avgjøre dette alene. Fagpersoner vurderer blant annet hyppighet, intensitet, varighet, utviklingsnivå, situasjon og konsekvenser for barnets fungering.
Vanlig trass | Opposisjonell atferdsforstyrrelse |
Oppstår ofte i bestemte situasjoner | Danner et mer vedvarende mønster |
Er forventet ut fra barnets alder og utvikling | Er mer uttalt enn forventet for alder og utviklingsnivå |
Kan øke når barnet er slitent, sultent eller stresset | Konflikt og irritabilitet er ofte mer gjennomgående |
Gir vanligvis begrensede konsekvenser | Kan påvirke familie, skole og relasjoner betydelig |
Barnet klarer ofte å samarbeide godt i andre situasjoner | Samarbeidsvanskene kan bli omfattende og gjentakende |
Endrer seg ofte med modning og god grensesetting | Kan vedvare uten målrettede tiltak og hjelp |
Det er særlig graden av funksjonspåvirkning som er viktig. Et barn kan være temperamentfullt uten å ha en lidelse. Omvendt kan et barn ha betydelige vansker selv om atferden ikke alltid ser dramatisk ut utenfra.
Når bør foreldre søke hjelp?
Det er ikke nødvendig å vente til man er sikker på at barnet har en diagnose.
Det kan være fornuftig å be om hjelp dersom:
- konfliktene er hyppige og har vart over tid
- barnets sinne eller irritabilitet virker vanskelig å kontrollere
- forholdet mellom barnet og foreldrene blir stadig mer konfliktfylt
- skolen eller barnehagen også uttrykker bekymring
- barnet får problemer med venner eller andre relasjoner
- familien begynner å tilpasse hele hverdagen for å unngå utbrudd
- barnets atferd påvirker læring, trivsel eller utvikling
- foreldrene føler at vanlige tiltak og grenser ikke lenger hjelper
Ved alvorlig aggresjon, betydelig risiko for barnet eller andre, eller rask forverring bør hjelp søkes raskere.
En vurdering handler ikke bare om å spørre «har barnet ODD?». Et minst like viktig spørsmål er:
Hva ligger bak barnets atferd, og hva trenger dette barnet og denne familien for at situasjonen skal bli bedre?
Trenger dere hjelp til å forstå barnets atferd?
- Dersom dere er usikre på hva som ligger bak vedvarende konflikter, sterke følelsesutbrudd eller opposisjonell atferd, kan en faglig vurdering bidra til å belyse barnets fungering, belastninger og behov.
Hva skyldes opposisjonell atferdsforstyrrelse?
Det finnes vanligvis ikke én enkelt årsak.
Utviklingen av opposisjonelle vansker forstås best som et samspill mellom flere forhold. Det kan blant annet dreie seg om:
- barnets temperament og medfødte sårbarhet
- vansker med følelsesregulering og impulskontroll
- nevrobiologiske og genetiske faktorer
- ADHD eller andre samtidige psykiske eller utviklingsmessige vansker
- stress og belastninger i barnets miljø
- gjentatte konflikter mellom barnet og omgivelsene
- uforutsigbarhet eller lite hensiktsmessige samspillsmønstre
- belastende eller traumatiske erfaringer
Det er viktig å unngå forenklede forklaringer.
Opposisjonell atferd betyr ikke automatisk at foreldrene har gjort noe galt. Samtidig påvirker barnet og omgivelsene hverandre gjensidig. Langvarige konflikter kan utvikle seg til mønstre hvor både barnet og de voksne reagerer stadig sterkere på hverandre.
Formålet med hjelp er derfor ikke å plassere skyld. Det er å forstå hva som opprettholder vanskene og hva som kan endres.
ODD og ADHD
Opposisjonell atferdsforstyrrelse og ADHD er ikke det samme, men de kan forekomme samtidig.
Barn med ADHD kan blant annet streve med:
- oppmerksomhet
- impulskontroll
- aktivitetsregulering
- frustrasjonstoleranse
- følelsesregulering
Disse vanskene kan føre til konflikter som uten nærmere vurdering kan oppfattes som ren trass.
Derfor er det viktig at en utredning ikke bare registrerer hva barnet gjør, men undersøker hva som kan forklare atferden.
Andre tilstander og vansker bør også vurderes når det er relevant, blant annet angst, depresjon, lærevansker, språkproblemer, autismespektertilstander, traumer og belastninger i familie- eller skolemiljøet.
Hvordan kan foreldre hjelpe et barn med sterke opposisjonelle vansker?
Det finnes ingen enkel teknikk som passer alle barn. Flere grunnprinsipper kan likevel være nyttige.
Vær tydelig og forutsigbar
Barn som lett havner i konflikt, har ofte nytte av tydelige forventninger og forutsigbare rutiner.
Forsøk å ha få, forståelige regler fremfor et stort antall regler som stadig forhandles om.
Beskjeder bør være korte og konkrete. Lange diskusjoner midt i en konflikt fører sjelden til bedre samarbeid.
Legg merke til det som fungerer
Når hverdagen preges av konflikter, er det lett at nesten all kommunikasjon handler om hva barnet gjør galt.
Forsøk bevisst å legge merke til situasjoner hvor barnet:
- samarbeider
- håndterer en skuffelse
- stopper seg selv
- ber om noe på en god måte
- viser fleksibilitet
- reparerer etter en konflikt
Konkret ros og positiv oppmerksomhet kan være mer effektivt enn stadig korrigering.
Unngå unødvendige maktkamper
Ikke alle konflikter trenger å vinnes.
Vurder hvilke grenser som faktisk er viktige, og hvilke områder barnet kan få større valgfrihet på.
I stedet for:
«Gjør det nå fordi jeg sier det.»
kan det noen ganger fungere bedre med:
«Du skal gjøre leksene. Vil du begynne nå eller etter at du har spist?»
Barnet får da en viss kontroll uten at den voksne gir fra seg selve grensen.
Hjelp barnet med følelsesregulering
Et sint barn trenger ikke bare å lære at sinne er uakseptabelt. Barnet trenger å lære hva det kan gjøre med sinnet.
Hjelp barnet gradvis med å:
- kjenne igjen kroppens signaler
- sette ord på følelsene
- oppdage hva som utløser sterke reaksjoner
- ta pauser før konflikten eskalerer
- finne alternative måter å uttrykke frustrasjon på
- reparere relasjonen etterpå
Se også: Sinnemestring for barn
Reguler deg selv før du forsøker å regulere barnet
Barn påvirkes av hvordan voksne møter dem.
Når både barnet og den voksne er sterkt aktivert, øker risikoen for at konflikten eskalerer. Det kan derfor være nødvendig at den voksne først senker eget spenningsnivå og deretter tar samtalen.
Rolig betyr ikke ettergivende. Man kan være både tydelig og rolig samtidig.
Se bak atferden
Spør ikke bare:
«Hvordan får vi barnet til å slutte med dette?»
Spør også:
«Hva forsøker barnet å uttrykke, unngå eller håndtere gjennom denne atferden?»
For noen barn handler konfliktene først og fremst om sinne og trass. For andre kan det ligge angst, læringsvansker, sosial usikkerhet, ADHD, stress, traumer eller andre belastninger bak.
Søk hjelp når familien står fast
Dersom konfliktene blir fastlåste, kan profesjonell hjelp være nyttig.
Tiltak kan blant annet omfatte:
- foreldreveiledning
- arbeid med samspill og kommunikasjon
- strukturering av hverdagen
- problemløsnings- og følelsesregulerende strategier
- tiltak i skole eller barnehage
- individuell behandling når dette er nødvendig
- behandling av samtidige vansker, eksempelvis ADHD, angst eller depresjon
Foreldreveiledning er ofte en sentral del av hjelpen. Det betyr ikke at foreldrene er årsaken til problemet. Foreldrene er derimot blant de viktigste personene rundt barnet og kan derfor også være en viktig del av løsningen.
Les mer om foreldreveiledning og familieterapi.
Hvordan foregår en vurdering?
En god vurdering bør være bredere enn en sjekkliste over symptomer.
Det kan være aktuelt å innhente informasjon om:
- barnets utviklingshistorie
- når problemene startet
- hvordan barnet fungerer hjemme
- fungering i barnehage eller skole
- relasjoner til foreldre, søsken og jevnaldrende
- læring og skoleprestasjoner
- søvn og daglige rutiner
- følelsesregulering
- oppmerksomhet og impulskontroll
- belastninger eller viktige livshendelser
- familiens situasjon
- hvilke tiltak som allerede er forsøkt
Når det er mulig og hensiktsmessig, er barnets eget perspektiv viktig.
Atferd som fra utsiden ser ut som «trass», kan ha svært forskjellig betydning fra barn til barn. En grundig vurdering forsøker derfor å forstå hele barnet i sin sammenheng.
Oppsummering
Trass er en normal del av barns utvikling. Barn skal protestere, være uenige og gradvis utvikle større selvstendighet.
Det blir grunn til bekymring når trass, sinne, irritabilitet og konflikter utvikler seg til et vedvarende mønster som er tydelig mer uttalt enn forventet for barnets alder og utviklingsnivå, og som påvirker barnets eller familiens fungering betydelig.
Opposisjonell atferdsforstyrrelse kan ikke avgjøres ut fra enkeltepisoder eller en enkel symptomliste. En faglig vurdering må se på varighet, hyppighet, intensitet, utviklingsnivå, sammenheng og funksjon – samtidig som andre mulige forklaringer undersøkes.
Tidlig forståelse og riktige tiltak kan redusere konfliktnivået og hjelpe både barnet og familien til bedre samspill.
Bekymret for barnets atferd eller emosjonsregulering?
- Ved vedvarende konflikter hjemme eller på skolen kan Barnesakkyndig.no bidra med faglig veiledning og vurdering innenfor rammene av det aktuelle oppdraget.
Ofte stilte spørsmål
Det kan du ikke avgjøre sikkert på egen hånd. Hyppig irritabilitet, sinne, argumentering, trass og motstand mot regler kan gi grunn til å undersøke nærmere, men en diagnose krever en helhetlig faglig vurdering.
Det avgjørende er ikke bare hvilke symptomer barnet viser, men hvor uttalte de er, hvor lenge de har vart, om de er forventet ut fra barnets alder og utviklingsnivå, og hvordan de påvirker barnets fungering.
Det er fornuftig å søke hjelp når konfliktene er vedvarende, når barnet eller familien lider under situasjonen, eller når atferden påvirker skole, vennskap, familieliv eller barnets utvikling.
Man trenger ikke vente til problemene er alvorlige eller til man tror barnet har en bestemt diagnose.
Typiske trekk kan være hyppige sinneutbrudd, irritabilitet, mye argumentering med voksne, aktiv motstand mot regler og beskjeder, provoserende atferd, tendens til å skylde på andre og hevngjerrighet.
Enkelte av disse reaksjonene forekommer også hos barn uten psykisk lidelse. Det er mønsterets omfang, varighet og konsekvenser som er avgjørende.
Nei. Opposisjonell atferd kan være tydeligst i én setting og kan også forekomme på flere arenaer.
Hvordan barnet fungerer hjemme, på skolen og i andre sammenhenger gir likevel viktig informasjon. Jo mer gjennomgripende vanskene er på tvers av situasjoner, desto større kan funksjonspåvirkningen være.
Nei. ADHD og opposisjonell atferdsforstyrrelse er forskjellige tilstander, men de kan forekomme samtidig.
Barn med ADHD kan ha vansker med blant annet impulskontroll og følelsesregulering, noe som også kan føre til konflikter og opposisjonell atferd. Derfor er det viktig å undersøke mulige underliggende eller samtidige vansker.
Ikke nødvendigvis. Ved opposisjonell atferdsforstyrrelse står trass, ulydighet, irritabilitet og provoserende atferd sentralt.
Mer alvorlige atferdsforstyrrelser kan innebære handlinger som betydelig aggresjon, alvorlige regelbrudd eller krenkelser av andres rettigheter. Dette må vurderes separat.
Ja. Mange barn og familier kan ha god nytte av målrettede tiltak.
Foreldreveiledning og arbeid med samspill står ofte sentralt. Avhengig av barnets alder og vansker kan også individuell behandling, familiearbeid, skolebaserte tiltak og behandling av samtidige tilstander være aktuelt.
Det finnes ikke én bestemt medisin som behandler selve ODD. Medikamentell behandling kan imidlertid være aktuelt dersom barnet samtidig har andre tilstander, som for eksempel ADHD.
Foreldre kan blant annet hjelpe ved å skape forutsigbare rammer, velge tydelige og realistiske grenser, redusere unødvendige maktkamper, bruke positiv forsterkning og hjelpe barnet med å forstå og regulere følelsene sine.
Dersom familien stadig havner i de samme konfliktene, kan foreldreveiledning være særlig nyttig.
En fagperson vil vanligvis kartlegge barnets utvikling, atferd og fungering over tid og forsøke å forstå hvordan barnet fungerer i ulike sammenhenger.
Det vurderes også om atferden kan forklares bedre av andre forhold, som ADHD, angst, depresjon, autismespektertilstand, språk- eller lærevansker, traumebelastning eller problemer i barnets miljø.
Målet er ikke bare å sette en diagnose, men å forstå hva barnet strever med og hvilken hjelp som kan være mest nyttig.
Trykk her for å bestille time
